27.1.1943. Onsdag

Lenger kom jeg ikke forrige gang. Og nå er alt forbi. Far døde 21/1.
   Onsdag for to uker siden kom det første telegrammet om at far var dårlig, lite ved bevissthet, og at han antagelig hadde en liten hjerneblødning. Vi tok rikstelefon hjem alt samme kvelden. Da var han ved det samme. Vi tok og riks torsdag, lørdag og onsdag. Det var ikke alltid vi kom fram. De hørte oss dårlig, men vi dem svært bra. Helt til onsdag hadde legene håb. Men onsdag hadde de det ikke lenger, og torsdag fikk vi telegram:

"Far døde stille kl. 1245 i dag. Varme
hilsener til alle på Havnnes.
Mor og vi andre"

Tanta Annie kom for å trøste, og tante Bibia kom for å trøste. Og alle synes visst synd på oss. Men for far var det vel best at det gikk som det gikk, og da bør da vi tåle det. Far var visst svært kvikk og kjekk før åreforkalkningen kom, og da måtte det da være trist for ham å være bundet slik. Men mor er det synd på, og ikke på oss.
   Lørdag kom det nytt telegram:

"Fulgte far til det gamle krematorium i dag. Hadde dere med i tankene. Bisettelsen onsdag kl. 1330. Far har uttalt ønske gravplass Rotsundelv. Varme hilsener fra oss alle."

Vi har ikke hørt det med Rotsundelv før. Men jeg synes det er morsomt. Han har vært nordlending hele sitt liv, selv om han bodde i Oslo.
   I dag er det altså begravelsesdagen. Gunvor og Johs var her til formiddagsmat. Så skal en hel del komme hit til aftens. Tantene ville synge begravelsessalmene da, men de andre syntes det ville bli så sørgelig, og så ble det bestemt at de skulle komme på tid med bisettelsen og synge i stedet. Så ble gjort. Det var en som tante Ra har diktet, som ble telegrafert opp. Så var det "Herre Gud, dit dyre navn og ære" og en til jeg ikke kjenner fra før. Om vi ikke får oppover noen av salmene trykt, tenker jeg jeg skal klistre inn eller skrive av den tante Ra har diktet.
   Vi hadde fri fra skolen i dag, Ja, det skulle vi hatt allikevel, for det er soldagen, den første dagen solen er her etter mørketiden. Det var klart, men riktig til gården nådde den ikke. Den var ved sommerfjøset og like her vest.

20.1.1943. Onsdag

Far er temmelig dårlig.

7.1.1943. Torsdag

Nå er altså julen og nyttåret og alt sammen overstått. Og jeg er nesten glad, denne gangen. Det ble vel meget av det gode, med spising og dovning og dress og plankpussa sko. Men nå er alt godt og vel over.
   De fleste julepresangene kom første postdag etter jul. Og ennå er ikke alt forbi. Jeg venter perm til et frimerkealbum (innmaten er ankommet), og et par stykker av Randi Blehrs billeder innrammet, det siste skal vi få sammen.
   Til sammen har jeg nå fått: bridgebok og bridgeregnskap, kam, tannbørste, "Hannemor vil ikke gifte seg", en frimerkebok, en bok på engelsk om Grå ugle, en bok om Nansen, en "Arbeidsbok for gutter", passer, skriveblokk, 7ende sans, et fotoalbum og en del billeder til å ha inni, sokker, garn og noen penger. Så jeg er nesten millionær.
   Omkring nyttår var det et par gjester her. Det var en veninde av Røsse som heter Kirsten Eriksen, og en sykepleierske fra Tromsø som heter frøken Golden. De reiste tilbake natt til siste tirsdag.
   Sist søndag faldt jeg og forstuet foten i Hestebybakken. Jeg gikk med blyvann på ut i går, men nå er jeg nesten bra igjen, selv om jeg nok ikke kan gå noe videre på ski ennå. Det snør forresten nå, så det blir kanskje skiføre snart.
   Vi spilte en del bridge i julen mens Kirsten var her. Jeg syntes det var ganske morsomt, men jeg var alltid på parti med den som tapte. Så jeg fikk - flere hundre tilsist.
   Med korrespondansekursene går det ikke så verst. D.v.s. jeg har ikke kommet så langt ennå, for det tar en måned fra en sender inn et brev til en får det rettet igjen. I går fikk jeg igjen svar på brev nr. 2 i nynorsk, og i matematikk sendte jeg først for litt siden inn svar på første brevet. Hittil har jeg ventet med å sende inn svar på en oppgave til jeg får igjen den forrige rettet. Men tante Annie sier at det ikke er nødvendig.
   Nå er det altså tre år siden jeg begynte å skrive dagbok. Jeg har ikke de to forrige bøkene her, men jeg synes det er rart bare å se på det jeg har skrevet for et år siden. Særlig skriften. Men jeg har alltid skrevet slurvet i dagboken.
   Vi fikk kort fra Maf. i dag. Det skal bli ganske morsomt når krigen er slutt og vi skal i gang med speiderarbeidet igjen. Men jeg får vel ikke store tiden til å drive med det da.
   Det høres ut til å være bra nytt. Enkelte er så optimistiske å tro at krigen skal slutte i april, men det tror ikke jeg noe på. Bitte har alltid ment den ville slutte i høst, og det ville jo også vært flott. Her har vi det jo så fint som vi kunne ønske oss, men det er værre i byene.