Kjære allesammen!
Ja, så hører dere altså endelig fra oss på en noenlunde skikkelig måte. Det har jo vært så som så med postgangen, og det er vel ikke sikkert at de skrivelsene vi har fått avgårde er kommet frem i det hele tatt. Et av kortene deres fikk vi nøiaktig en uke efter at dere hadde sendt det. Men så fikk vi jo ferske hilsener gjennem fru Evensen og Elsa Fusdal, og det var riktig godt. Sist lørdag var far så oppsatt på å forsøke å komme sig opover, han vilde ta toget så langt det gikk (nesten til Stryken) og så gå resten av veien. Vi forsøkte efter beste evne å få ham fra det, men det blev han litt mutt for, så vi ble veldig lettet da Eides kom med beskjeden fra fru Evensen. (Den hadde gått gjennom Bøen og Dæhlie). Efter det vi har hørt skulde dere altså ha det bare bra, og det samme må vi kunde si, men all ting er jo relativt. Far og jeg bor oppe hos tante Ra, mest av hensyn til husstellet som vi vel vanskelig vilde greie alene i Ladegården. Bitte bor jo på Ullevål, så hun kunde ikke ha hjulpet til med noe. Flytningen vår har dog forårsaket at forholdet til Bertine har kjølnet en smule, hun har temmelig skarpt uttalt sin forrakt for den ansvarshavende og brannvakten, som stikker avgårde i farens stund. Vi har efter beste evne forsøkt å overbevise henne om at vi vanskelig kunne blir boende der, og dessuten er jeg hjemme 3, ofte 4 ganger om dagen. Først før verkstedstid om morgenen, så i middagspausen, efter verkstedstid og av og til en tur om eftermiddagen. Så tilsynet med leiligheten må sies å være bra.
Som jeg nevnte i kortet er det innredet tilfluktsrom i kjelleren til Hoels. D.v.s. de har støttet opp taket, satt benker rundt veggene, laget et lite dass i nisjen i veggen, og en hel del sandsekker utenfor. Det er et offentlig tilfluktsrom, så alle mulige folk kan gå ut og inn. Men politiet har sagt at hverken haveporten eller kjellerdøren trenger låses op før flyalarm går. De to siste flyangrepene blev imidlertid ikke varslet, men selvfølgelig vilde folk allikevel inn, de var helt ville og gærne, sa Karen. Og efter at de var låst inn gikk de ut og inn og stod utenfor soveværelsesvinduene til Hoels og pratet resten av natten, så det er så som så hyggelig med det. Hele dagen skal dessuten nysgjerrige inn og titte, det står 4 svære plakater på porten med “Offentlig tilfluktsrom”, så titter de inn i haven, men der er det ikke satt opp noen plakat, og kjellerinngangen til Hoels kan jo ikke sees fra porten, så det blir en del forviklinger av den grunn. En gang mens jeg var hjemme ringte en engstelig madam på og spurte om det rummet var bombesikkert eller bare splintsikkert, og da hun fikk vite at det bare var det siste, blev hun dypt skuffet. (Men det er bare noen ganske få rum i hele Oslo som er bombesikre) - - - Hos tante Ra har vi også tilfluktsrom, skjønt det er i en annen opgang, så vi må helt ut på gårdsplassen. Det er jo forresten ikke så farlig.
Jeg er rett som det er oppe hos Størens og hilser på dem, de er evakuert med gutten og tante Antonie og to tanter op til fru Støren på Makrellbekken. Familien der oppe er reist vekk, men så er det kommet flere Oslofolk i steden, så de er ialt 14 mennesker som bor der. Det er det reneste pensjonat der, de har felles husholdning og det er meget gemyttelig forsåvidt, men noen vanskelige gemytter finnes det jo blandt dem, så alle er visst ikke så fornøid. Gitta vil visst gjerne tilbake til byen igjen, hun liker jo å ha sitt eget stell, men det er ikke blitt til noen tilbakeflytning ennu. Tante Antonie tar det strålende synes jeg, hun tar det med godt humør og morer sig kostelig over “pensjonatlivet”. De har fått sendt hilsener til Melbo først gjennom den tyske konsulen, nu idag gjennem radio fra alle oss. Jeg glemte å fortelle at det er 3 herrer av de 14 i pensjonatet. Tøne kan ikke ha det så greit stakkar, han alene har jo 5 kvinner å berolige. Tante Oa og Tante Rut var visst til å begynne med temmelig hysteriske, særlig tante Oa som var i Losjen da bomben datt på festningen den første tirsdagen. Det smalt bra der, tenker jeg. - - -
Angående andre kjente kan jeg fortelle at min gamle klassekamerat Torleif forfekter sine meninger like ivrig fremdeles. Bertine hadde blitt så sinna på ham en dag han var derute at hun tok ham i nakken og hev ham ut av kjøkkenet. Han kan erte en stein på sig, særlig nu, antar jeg.
På verkstedet går det bare bra. Vi arbeider som ellers, og har nok å gjøre, men heldigvis ikke noe annet arbeid enn før. Dere forstår. Det er bare litt trist at vi ikke får dyrtistillegg, det hadde blitt nesten 50 kroner på mig det. Men det er ikke noe å gjøre med det. Vi får være glad så lenge vi får beholde hele lønningen, i mange private bedrifter har de måttet skjære ned til det halve.
Jeg har foreløbig gitt op matematikklesningen. Det blir jo ingen artium, og dessuten, hvem kan lese matematikk nu om dagen? Jeg kan hilse fra Gunvor Kjos, hun ringte op den dagen skolen begynte (da ryddet vi loftet i Ladegården, så vi var hjemme) og sa at ikke fullt halve klassen var møtt frem.
Jeg for min del synes ikke det haster for noen av dere å komme til byen. Det er slett ikke noe morro her. På skolen er det jo ikke stort å gjøre, bare 3 timer om dagen. Dessuten vet vi ennu ikke hvad som kan skje her i Oslo i den følgende tiden. A propos byen så er gatene fulle av tyske soldater og tyske fly svirrer over hustakene. Det er en litt uvant følelse for oss. Mørkleggingen sjenerer ikke mig, jeg er aldri ute efter at det mørkt, og det er det heller ikke mange som er.
Ja, dere får nu ha det bra. Jeg sender med noen billeder. De to med Eivind og det minste av Olav-billedene er til dere, de andre til Orhagenungene. Er ikke lille-Eivind søt? (gitta har forresten begynt å kalle ham Bo, han skal vel ikke få lov å hete Eivind). Olav og hvalpen er også morsom synes jeg.
Ja, lev så vel da, folk i dalar!
Mange hilsener fra deres sønn
og storebror
Jens
Jeg skulde gjerne ha skrevet meget mere, men av forskjellige grunner gjør jeg det ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar