Brev til Orhagen fra Bitte, 26. april 1940

Kjære mor, Lill, Knut og Harald!

Jamen er det rart ikke å vite noe om hverandre. Dere kan ikke tro hvordan det føltes søndag da vi fikk hilsen fra søsteren til Dehlie om at dere hadde det bra alle sammen. Nå var jeg nettopp nede hos tante Ra og hørte at far skulle oppover til dere i morgen. Han kommer vel til å fortelle hvordan vi alle sammen har det, men jeg skriver litt om det som er hendt siden sist vi såes likevel.

Den tirsdagen dere reiste [9. april] kom jeg meg endelig avgårde til Deichman, men der var sjappa lukket og låst. På Karl Johan traff jeg Gerda Wiesener som dro seg i solskinnet, og tok det hele som en velkommen avveksling i kontorlivets einerlei. Litt redd var hun like vel så vi avtalte å parkere sammen på hybelen hennes til natta. Far og jens skulle jo ligge hos tante Ra. Deretter traff jeg Leiken pluss fetter (Lill vet hvem det er, skulle hilse så mye til henne) Leiken var veldig sensasjonslysten, hadde evakuert en slektning med to timer gammelt barn tidligere på dagen og sett masse fly og greier over Fornebu. Vi dro nedover til havna. Så gikk fly-alarmen. “Kom så flyr vi ut på brygga og ser etter flyene”, sa den evig uforbederlige leiken og langet avgårde med oss to fjols i helene. Jamen fikk vi se flyene ja.En av bombene datt i vannet ikke langt fra oss. (Vi var ute på en av utstikkerbryggene ved Tordenskjoldsplass, derfra hvor Nesoddbåtene går.) Selv Leiken ble bleikere, og i en viss fart kom vi oss opp mellom husene hvorfra vi hadde utsikt til bombenedslag på Akershus. Glassrutene i alle de digre nybyggene bøyde seg ut og inn, men vi så ingen som sprakk (I Trygdekassa gikk de, hørte jeg senere) En forvirret luftvernmann fikk oss ner i en slags kjeller under en bensinstasjon i nærheten. Da vi kom opp derfra så jeg Bjørn i full fart på motorsykkel. Han fikk meg med hjem for å drikke te. Han bor rett overfor den tyske legasjonen, og mens vi drakk teen så vi en av luftvernets biler stappfull av soldater stanse utenfor legasjonen. “De besetter legasjonen”, mente vi opphisset. Ut på gata for å se. Så var soldatene tyske. En stund stod alt stille for oss. Inne fra legasjonen kom de med sigarer, vinglass og velkomstrop. Flere og flere biler kom. Maskingevær ble oppstilt. Utenfor i legasjonshagen satt en hel mengde og sang tyske soldatsanger med jochei, jocha og mengden sto tett langs gjerdet og visste ikke hva de skulle tro. Så meldte altså radioen at byen var besatt. Jeg ville komme meg hjemover. En stunn etter gikk flyalarmen igjen. På dette tidspunkt gikk jeg og grein på gata fordi jeg syns det hele var for jevli. En tysk soldat kom bort til meg. “Hast du angst, Kleine?” sa han. Nei, jeg er ikke redd, men jeg syns det er så fryktelig, sa jeg og fortsatte. Ja, det er ingen ting å være redd for, sa han og klappet meg beroligende på ryggen. Jeg stakk inn i en portgang. Derfra så jeg en hel del norske biler bli stanset. Tyskerne gikk inn og forlangte å bli kjørt dit og dit. Jeg kom meg hjem, fikk pakket det nødvendigste, dro til tante Ra og derfra til Gerda Wiesener som bor ute på Drammensveien. I det jeg skulle gå over gata kom en tysk tropp på ca 50. Jeg dro meg tilbake for å vente til de kom forbi, men offiseren gjorde honnør og holdt og “Bitte sehr” mens jeg pluss koffert pluss sovepose kom meg over gata. Sånn oppførte tyskerne seg i begynnelsen. Så høflig og elskverdig som vel mulig.

Gerda bor på pikeværelset hos et ungt ektepar. Fruen og ongen var evakuert. Mannen er mammagutt med mange penger, pen, ung og nervøs. Han stakk hele tiden hue inn av pikeværelsedøre med alle slags påskudd til samtaler for å bli kvitt den verste ensomhetsfølelsen. Så maste han veldig med blendingen, ga seg ikke før vi hadde hengt sengeteppet, aviser og to pledd foran vinduet

Neste dagen [10. april] gikk jeg ned til Deichman. Da vi hadde vært der en stund var det flyalarm igjen. Hele personalet og publikum ned i kjellerne hvor alle fant seg beføyet til å komme med meninger om hvor en burde og ikke burde være, ikke foran dørene og helst i gangene og ikke i de store magasinrommene og helst i de store magasinrummene o.s.v. Med ett kom en styrtende. Telefonbeskjed om at byen skal være rømmet innen en halv time. Jeg forsøkte å få ringt til far, det nyttet ikke. Bjørg Norby og jeg tok den nærmeste veien vi kunne finne. Det var Ullevålsveien. Den var stappafull av folk. Alle biler ble stormet. Midt i trengselen og forvirringen, raket Frans Germeten opp. Han gikk og leiet to veldig gamle svake menn. Bjørg og jeg dro opp til tante Mimi i Sogn haveby. Adskillige andre hadde og funnet veien dit. Det var ikke snakk om annet enn at vi fikk middag der alle sammen. Det er ikke sikkert når vi får mat neste gang, sa tante Mimi. Så fikk vi beskjed fra den tyske kommandant og Welhaven om at denne evakueringen hadde sin grunn i løse rykter og at alle kunne vende tilbake til byen. Bjørg og jeg fulgte oppfordringen, men som dere kan hende vet var det atskillige som ikke gjorde det. Kontordamer med tynne silkestrømper vasset fortvilet i Nordmarkssnøen hele natta gjennom. Vaiga var med Lottene og delte ut varm mat til flyktningene den natta. Bjørg og jeg ble enige om å parkere sammen. Bjørgs gamle vertinne på 80 hadde evakuert og efterlatt oss en nydelig moderne leilighet og et spisskammers fullt av alle slags herligheter fra jordbærsyltetøy til stekt kylling og majones. Den kvellen satt jeg inne i stua der og skulle høre nytt fra Sverige. Det var helt mørkt der for vi hadde ikke blennet. Med ett kom “Gud signe deg Norge mitt deilige land” nydelig sunget fra Stockholm. Det var nokså rart, kan dere tro. Far kan også fortelle om en annen opplevelse jeg har hatt med den sangen.

Noen dager nå gikk Bjørg og jeg på Deichman. Der var det tre og fire utlån pr. dag. Ingen hadde noe å gjøre. Desto bedre tid fikk en til å tenke. Det var nokså felt. Lørdag ble både Bjørg og jeg rekvirert til Ullevål. (Lørdag den 13). Der var det fullt opp av arbeid å ta fatt på. Sykehusene i Oslo er delvis blitt evakuert. Det har vært masse kjøring i forbindelse med denne flytningen. Dessuten har det vært masse ambulansekjøring etter sårete og i den senere tida også etter evakuerte. Bjørg og jeg fikk kontorarbeidet med all denne kjøringa. Masse buss-sjåfører og busser er rekvirert til den, dessuten folk fra kinoene, fra de kommunale badene, og frivillige som har med seg egne biler. Dessuten arbeider vi som tolker. Den første uka arbeidet vi fra 16 til 24 timer om dagen, og det var deilig, for så slapp en å tenke på alt sammen, men etter hvert er det blitt mere orden i forholdene så nå har vi bare 6 timers kontorarbeid om dagen og så kan det bli noen ekstratimer som tolker. Det er fordi vi er ansatt i Oslo kommune at vi er blitt rekvirert til dette. Selve arbeidet er nokså morsomt, vi har vel en tohundre mann å greie med og de fleste er lidderlig greie karer. Sånn oppvartet er vi da aldri før blitt. Når vi skal ut i byen blir vi fraktet i Røde Kors biler, og vi har kinoinnbydelser mange flere enn det er mulig å etterkomme fra kinokontrollørene. Når dette er slutt, kommer vi til å gå gratis både på buss og kino, tipper vi.

Vi bor på Ullevål, og hittil har vi også hatt kosten der, men nå skal det bli slutt på det siste fordi vi har lønn fra Deichman. Vi liker oss bra her. I grunn kommer vi begivenhetene nokså nær inn på livet, slipper å gå og plage oss med tanker på hva som kan ha hendt og hva som ikke er hendt. Kanskje blir vi noks¨harde her oppe, for vi ser og hører jo en del, men det kommer også med i sånne tider som vi lever i nå. Bjørg er en lidderlig grei og rett fram jente som tar alle situasjoner på en strålende måte. Jeg liker henne bedre for hver dag jeg arbeider og er sammen med henne. Et jern til å arbeide er hun og.

Far forteller vel om stemningen i byen. De fleste jeg kjenner er ikke her. I går formiddag svingte Bård Brekke i bil inn av sykehusporten. Det var så hyggelig og treffe en kjent. Han arbeider på legevakta nå. Jeg kommer vel til å se litt il ham om vi begge tilfeldigvis har tid samtidig. De seks-timers vaktene våre er fordelt over hele døgnet. Inatt skal jeg være fra 12 til 6. Det er like greit for det er måneskinn så vi må vel kan hende opp likevel.

Jeg må fortelle en opplevelse jeg hadde i går. På Grand var det stappfullt, både tyskere og nordmenn. Orkesteret spilte Når fjordene blåner. Da vi kom til Gud signe deg Norge sang alle med ett som etter en felles innskytelse med. Jeg skulle ønske dere kunne hørt og sett det. Jeg kommer aldri til å glemme det.

Kan dere sende beskjed med far om alt dere har lyst til å få oppover? Lill, har du lært deg å melke? Det må jo være temmelig kjedelig på Orhagen nå, men vi her i byen er jo på den “are sida” og kan nårsomhelst risikere å få noe arbeide som ikke er særlig morsomt å utføre, så kan en gjøre nytte for seg ellers syns jeg ikke det er særlig anbefalelsesverdig å komme hit. Tenk om Harald kunne finne en jordflekk og dyrke litt til oss.

Dere kan tro at vi tenker på dere alle sammen. Knut og Harald er det noe speiding på Roa som dere kan ta fatt på? Nå gleder vi oss veldig til å få høre av far hvordan dere har det alle sammen. Dedda har det bare bra, mye å gjøre på Rikshospitalet også. Igår traff jeg Ba i Slottsbakken. Fru Bruusgaard er evakuert og Ba steller for mannen. VesleHarald har vi ikke hørt noe fra siden dette kom på, men vi går ut fra at han er sammen med tante Anna.

Kjære alle sammen ha det riktig bra. Ikke vær engstelig for oss, vi har det jo så bra. Jeg for eksempel kan vel ikke finne noe tryggere sted enn Ullevål.

1000 hilsener fra deres Bitte