9.10.1942. Fredag

Nå er det visst helt endelig bestemt at vi skal bli her i vinter. I de siste brevene vi har fått hjemmefra høres det ut som de regner med det. Kaninene hjemme er slaktet alle sammen. Vi fikk dem 22. april, de fikk unger omkring 20. mai, og nå ble alle, både de voksne og ungene, slaktet sist i september. Vi håbet at Arve Johannsen ville overta en voksen eller to, men de var selv blitt så skuffet av kaninholdet at de bare skulle ha en kanin selv over vinteren. Så ble alle våre 11 slaktet. En unge døde en gang før av en sykdom.
   Mor har fått seg en ny pike nå i høst. Jeg vet ikke annet om henne enn at hun heter Ingeborg. Hun har vært på et gartneri før, så hun var visst riktig et fund. Bare hun vil være hos oss lenge.
   Dette er en av de siste dagene vi er i Nordstua. Vi skal antagelig flytte ned i Storgården i morgen. Vi skal ligge på Bobbos værelse, som er ved siden av spisestuen. Bobbo selv skal flytte til Jomfruburet.
   Guvernanten, som skal lese med oss i vinter, er kommet. Hun heter Helga Arnsteinsen. Hun studerer egentlig på universitetet, men ikke i denne tiden. Studentene streiker jo i hvert fall i mange fag. Faren hennes er arrestert for annen gang, av politiske grunder. Hun trodde, etter avertissementet i avisen, at hun bare skulle ha en elev i 2. kl. ny ordning, og så får hun tre elever i forskjellige klasser, alle over den klassen hun hadde ventet. Hun tok artium på engelsklinjen, så Knut og jeg må nok ta korrespondansekursus i realfagene. Jeg skal jo også gå reallinjen. Tante Annie er svært begeistret for metoden. Både hun og tante Ra har lovd meg et kurs til fødselsdagen min.
   I siste brev vi fikk hjemmefra fortalte mor at Hans Erichsen testament var sendt dem. Han hadde bl.a. testamentert meg og alle de andre han er fadder til 500 kroner hver. Vår familie har jo også fått det svære Holmboemaleriet som henger i Storstuen av ham "på forskudd". De pengene jeg fikk blir vel gode å ha når jeg skal fortsette utdannelsen min.
   Knut og jeg var med både i kornskuren og potetopptaking her på gården. Kornet tok to dager, potetene fem. Nå de siste dagene har vi ikke hatt noe bestemt arbeid, vi har arbeidet litt i tantenes hage, hjulpet noe til på kontoret osv. Jeg begynner nesten å lengte etter å få begynt skolen, så vi får noe fast å gjøre.
   Tjalmi har ikke vært riktig bra i det siste. Den fikk en kul på halsen, som vokste og vokste. Så gikk det hull på den til sist, og blodet flommet ut. Nå er den bedre, men såret er vel åpent ennå.
   Fangene på Oksfjordfjellet er der ennå, men de blir vel sendt sørover til vinteren. Det blir sendt massevis med pakker og slikt til dem, også herfra. Både onkel Thorvald og tante Annie har vært og besøkt dem. Det er ikke så strengt slik.
   Vi hadde den første høststormen nå forleden. Antennen her blåste ned, og i Storgården gikk det tre ruter i et vindu som ikke var godt nok lukket til.