16.12.1944. Lørdag

I dag var siste dag på skolen før juleferien. Vi skal begynne igjen ca. 12. januar, men ikke i vår egen bygning, for den skal være stengt til 1. april pga. brenselsvanskene. Det er ennå ikke bestemt hvor vi da skal gå hen, men antagelig blir det på Foss. Vi kommer til å gå 4 timer dagen, og i middagsskiftet. Det er det værste, men så har vi jo hatt det svært fint helt til nå på egen skole, alltid om formiddagen og seks timer hver dag (undtatt den korte tiden i høst da vi gikk på Foss.)

Det har hendt noe meget trist nå: Ole og Bitte skal antagelig skilles. Jeg trodde det har vært bra mellom dem, men jeg hører nå at de stadig har hatt svære tretter. De er så forskjellige. Ole er psykoanalysert og har en del meninger som ikke Bitte har så lett å avpasse seg under. Ole mener at en ikke skal føle seg bundet til slikt som familie, og bare være sammen med de en har lyst til å være sammen med. Bitte er vel nettopp svært bundet til sin familie (og det tror jeg ikke bare er av konvensjonelle hensyn, men også fordi hun er gla i den). Hver gang Bitte har fått Ole med i familieselskaper (det er ikke så ofte), har de hatt svære tretter etterpå. Bitte har av og til begynt å gråte, og det har Ole blitt ennå mer sint over, og mener at han må ha lov til å være sint når det faller ham inn. Det er jo ikke så godt å vite hvordan det egentlig har vært, jeg har min viten fra det mor har fortalt meg av det Bitte har fortalt henne. Oles beste venn, "Blackie" (Fredrik Stavdal) er også psykoanalysert, og har visst ikke likt Bitte. Ole hører meget på ham. Nå en gang for en ukes tid siden hadde Gunn invitert Ole og Bitte til seg, og Bitte hadde tatt imot uten å tenke at det var noe galt i det. Ole var på en hytte i Nordmarka, og Bitte gikk opp dit for å hente ham. Blackie og han hadde blitt sinna, men han hadde fulgt med (han skulle likevel ned den dagen). De hadde hatt det riktig hyggelig, men etter det var det Ole første gang hadde sagt at han ville skilles. Bitte var blitt fortvilt, men de hadde senere blitt enige igjen. Men sist onsdag var vi hos tante Ra, dit var også Ole og Bitte invitert og kom. Men etter det hadde nok Ole igjen sagt at han ville skilles, og enden ble at Bitte tok veronal. Hun ble svært syk. Torsdag kom Ole med henne hit ut, hun var da helt oppløst, det så ut som hun hadde fått nervesammenbrudd. Så ble hun innlagt på Ullevold, på 7. avdeling, der hun ligger ennå. De har fått ut av henne giften, men hun er jo svært ulykkelig. Men nervesammenbrudd har hun nok heldigvis ikke. Mor er oppe hos henne nå i ettermiddag.

Ole var her og snakket med mor i går. Han sa at han mente det var best at de ble skilt, for de kom ikke ut av det med hverandre. Han klaget forresten også over Bittes husholdning. Jeg tror nok også at det er best de blir skilt når de ikke passer sammen, skaden er bare at de giftet seg så fort, før de ble klar over det. Mor rådet dem sterkt til å vente, og gjorde også Ole oppmerksom på at Bitte ikke kunne stelle hus, og at hun burde ha minst 1/2 års husholdningsskole før hun giftet seg.

For oss ser det altså ut som om den største feilen ligger på Ole. Bitte har visst virkelig forsøkt å bli slik han vil, hun har også prøvd å bli psykoanalysert for å bli som ham, men hun har ikke funnet noen som ville ta henne. Men en kan jo ikke dømme. Jeg har også likt Ole svært godt og synes det er sørgelig at det er forbi mellom dem.

Bitte er nok fremdeles glad i ham, og det var vel derfor hun tok gift, kanskje også litt fordi hun syntes en skilsmisse ville være fæl for mor. Da hun var her ute torsdag, fantaserte hun om at hun var redd for at mor skulle synes det var leit. Lill sier at da hun var på 6. avdeling, var det mange unge piker der som hadde tatt veronal av kjærlighetssorg.

Foreløbig snakker vi ikke om dette til noen. Når Bitte blir frisk igjen, er det vel best om hun kommer seg vekk fra byen, til et fredelig sted en tid.