21.1.1940

Om morgenen satte patruljeføreren på en gammel gramafonplate til revelje. Etter frokost vasket jeg opp. Siden hadde vi utforrenn fra toppen på åsen like ved Hallvardbo. Vi stod ned et par ganger. Hugo Ringkvist turde ikke stå ned, og enda var han hånlig på meg fordi jeg ikke turde å ta toppfart det siste stykket. “Tundrajegren”, som er den mest uvørne på ski jeg noen gang har sett, rådet meg til ikke å stå ned. En stund før vi skulle dra, feiet jeg i første etasje og vasket opp enda en gang. Så dro vi. Hugo Ringkvist, som hadde flunkene nye splitkeinski, gikk det temlig dårlig for, så vi måtte stadig vente på ham. Så kom vi frem. Da det ikke så ut til at bussen skulle komme, tok vi skiene på skuldren og gikk. Hugo, som var den lengste av alle, skrittet ut, og Bjørn Holm, som er liten, greide ikke å følge med. Men nå ville Hugo ikke vente. Han er visst ikke noe godt oppdratt, og foreldrene har visst god råd, for da han hadde brokket den aller ytterste tuppen, fikk han nye ski og bindinger, enda bidingene var gode. Da vi hadde gått et stykke, kom bussen, og så kjørte vi hjem.